Statlig finansiering skal ikke erstatte privat kapital i grønne investeringer. Begge kapitalkilder er nødvendige for å reise beløpene som trengs, dele risikoen og sikre at investeringene er kommersielt fornuftige.
Denne teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv 30.7.2023
Jeg håper vi kan enes om at norsk industri må omstilles i klimavennlig retning. Debatten bør derfor handle om hvordan vi får til en omstilling som både kutter utslipp og gir lønnsomme arbeidsplasser.
Våre handelspartnere i Asia, Amerika og Europa realiserer nå ny klimavennlig industri i høyt tempo. Der ser vi at privat og offentlig kapital investeres i fellesskap, og i stort monn. Et offentlig-privat samarbeid om klimaomstillingen er eneste vei til suksess også her hjemme.
Eksfin er blitt en av Norges største finansvirksomheter innen havvind, med over 15 milliarder kroner i lån og garantier til vindparker i Europa og Asia. Våre bidrag er alltid knyttet til norske leveranser til prosjektene. Vi har stilt med finansiering på ti milliarder til solkraft, og har nylig gjort vår første finansiering av karbonfangst. Innen batteriindustrien er det godt kjent at vi har mottatt store søknader om risikoavlastning, men foreløpig ikke utstedt finansiering til disse.
Eksfin har dialoger og transaksjoner med eksportører, kjøpere, banker og statlige finansvirksomheter i de fleste tidssoner. På denne bakgrunn kjenner vi oss ikke igjen i deler av den norske debatten om grønn omstilling. Noen myter synes å gå igjen:
Myte nummer en: havvind, solkraft og batteriproduksjon er symbolpolitikk uten kommersielt fundament.
Eksfins erfaring er snarere at næringslivet selv er den største pådriveren. Private eiere legger betydelig egenkapital på bordet, mens bankene stiller med lånekapital. Så inviterer bedriftene og bankene inn statlig deltagelse i lånefinansieringen på like vilkår med bankene.
Myte nummer to: grønne investeringer som ikke fullfinansieres i det private kapitalmarkedet er neppe lønnsomme.
Prinsipielt har jeg sympati for tanken, men det forutsetter jo et betydelig privat kapitalmarked. Vi må dessverre erkjenne at egenkapitalinvestorene i Norge innen eksportindustrien er få, og den samlede investeringskapitalen lavere enn i våre naboland. En større del av norsk kapital er på statlige hender gjennom Oljefondet, som ikke har mandat til å investere i Norge.
Det er særlig vanskelig å reise privat kapital i Norge til store, klimavennlige oppstartsbedrifter. Internasjonale kjøpere er varsomme med å inngå kontrakter før produksjonen er i gang. Avkastningen kommer mange år etter investeringen, teknologiene er nye og kostnadene høye.
Investeringssummen og den finansielle risikoen er så høye i enkeltprosjektene at privat kapital vil slite med å fullfinansiere en hydrogenfabrikk, batterifabrikk, havvindpark eller et karbonfangst- og lagringsanlegg.
Løsningen er at stat og privat finansierer dette sammen – ogsamtidig. Privat kapital må selvsagt lede an og ta betydelig risiko på egen kjøl før vi fra statlig side blir med.
Myte nummer tre: raske klimakutt er viktigst, ikke lønnsomhet.
Jeg mener at begge deler er like viktige. Uten lønnsomhet vil grønne prosjekter tape konkurransen om kapitalen og investorene vil søke høyere avkastning eller lavere risiko andre steder. Statlige penger må gå til prosjekter som også private investorer anser som kommersielt interessante på sikt.
Myte nummer fire: norske offshorebedrifter vil nærmest automatisk vinne havvindkontraktene på norsk sokkel.
I virkeligheten er havvindindustrien i Europa stor og veletablert, med betydelig erfaring fra utbygginger utenfor kontinentet, Storbritannia og andre verdensdeler. Norske leverandørbedrifter har hittil kjempet om kontrakter og nisjer i disse utenlandske markedene. Når kontrakter skal tildeles på norsk sokkel, vil utenlandske selskaper med lang erfaring og etablerte verdikjeder ha fortrinn.
Det er derfor kritisk viktig at Norge ikke bare tenker på produksjonskapasiteten i norsk havvind, men like mye på industriarbeidsplassene. I andre land stilles det krav om lokalt innhold i store utbygginger av infrastruktur – det samme bør Norge vurdere. Et samarbeid mellom offentlig og privat kapital kan spille en viktig rolle i dette.
